Skinnvotten ukrainsk
eventyr
gjendiktet til
norsk av Alf Prøysen, forkortet litt av Eva
Det var en gang en gammel mann som gikk tur med hunden
sin gjennom skogen en vinterdag. Så mistet han den ene votten. Utpå
ettermiddagen kom en mus. Den smatt inn i votten og pep: "Dette skal
være huset mitt i natt."
Etter en stund stod en liten frosk utenfor og spurte:
-Hvem er det som bor i denne votten her?
-En liten mus. Og hvem er du?
-En grønn frosk. Kan jeg få bo sammen med deg?
-Ja da, bare kom inn.
Da sola holdt på å gå ned, kom en liten hare hoppende.
Den stanset foran votten og spurte:
-Hvem er det som bor i denne votten her?
-En liten mus og en grønn frosk, og hvem er du?
-Jeg er en hare som hopper, får jeg lov å bo sammen med
dere?
-Ja da, kom inn.
Nå var det tre stykker som bodde i votten, og det ble
temmelig varmt. Utpå kvelden kom en rev. Den stanset ved døra og spurte:
-Hvem er det som bor i denne votten?
-En liten mus, en grønn frosk og en hoppende hare. Hvem
er du?
-Jeg er Revemor. Kan jeg få bo sammen med dere?
-Ja da, bare kom inn.
Nå satt det fire i votten og tittet ut i skogen og
snøværet. Plutselig kom en ulv settende og stanset ved votten.
-Hvem er det som bor her?
-En liten mus, en grønn frosk, en hoppende hare og
Revemor, men hvem er du?
-Jeg er Ulven Aldrimett. Kan ikke jeg også få bo i
votten?
-Hvis du ikke er for stor, så.
-A nei da, jeg skal gjøre meg så liten jeg kan.
-Ja. kom bare inn.
Ulven smøg seg inn i votten. Da var de fem stykker i
votten. Nå var det veldig trangt, de kunne nesten ikke røre seg. Da knakk det i
en kvist, og så kom en bjørn tassende.
-Hvem bor i denne votten her? brummet bjørnen.
-En liten mus, en grønn frosk, en hoppende hare,
Revemor og Ulven Aldrimett, men hvem er du?
-Jeg er Bamsefar, kan jeg få bo sammen med dere?
-Vi kan ikke la deg komme inn, vi har ingen plass.
-A jo da, trykk dere sammen, så går det nok.
-Ja, men da må du ikke gjøre deg så brei.
Og så krøp bjørnen inn i votten, det knaket i alle
sømmene, for nå var det seks stykker som bodde der.
I mellomtiden merket mannen at han hadde mistet votten
sin. Han og hunden snudde, og gikk tilbake for å lete etter den. Hunden løp
føre, og så fikk den se noe som rørte seg i snøen, akkurat som om det var
levende.
Da begynte hunden å bjeffe: Voff, voff, voff. Og
alle dyrene sprang ut av votten og ble borte i skogen.
Også kom den gamle mannen og tok på seg votten sin, og
han kunne ikke skjønne at den var så god og varm, når den hadde ligget i snøen
så lenge.
